I Alice Baileys bøker sies det:
«Den nye disippelen avviser alle regler unntatt det han eller hun kaller «sin egen sjels regel», idet han eller hun glemmer at denne sjelekontakten fremdeles er sporadisk. Likevel vandrer disippelen på Veien sammen med andre, og det finnes visse «Veiens regler» som må mestres, og mestres sammen med andre.
Den individuelle loven er blitt byttet ut med gruppeloven, men disippelen kjenner ennå ikke denne gruppeloven slik den burde kjennes. Han eller hun vil oppdage mange andre som vandrer den samme veien, og deres antall vil stadig øke etter hvert som fremgang blir gjort.
Hva er disse Veiens regler?
De er ikke autoritativt pålagt, men er et resultat av de forhold som finnes på selve Veien. De bærer autoriteten fra disippelens egen sjel og er et resultat av erfaringene til millioner av vandrere på denne Veien.»
Seks regler for Veien
I. Veien trås i fullt dagslys, som skinner over Veien av De Som vet og leder. Ikke noe kan skjules, og ved hver sving må et menneske møte seg selv.
II. På Veien står det skjulte frem i lyset. Hver ser og kjenner alles svakheter. (Jeg kan ikke finne noe annet ord, min bror, for å oversette det gamle ordet som betegner den uerkjente dumhet, den gemenhet og den grove uvitenhet, og den egeninteresse som er karakteristiske kjennetegn ved den gjennomsnittlige aspirant.) Og likevel er det, sammen med denne store åpenbaringen, ingen vending tilbake, ingen forakt for hverandre og ingen vingling på Veien. Veien går fremover inn i dagen.
III. På Veien vandrer ingen alene. Det er ikke hastverk, ingen travelhet. Og likevel er det ingen tid å miste. Hver Pilegrim, som vet dette, setter sine skritt fremover og finner seg omgitt av sine medmennesker. Noen går foran; han følger etter. Noen kommer bak; han setter tempoet. Han reiser ikke alene.
IV. Tre ting må Pilegrimen unngå. Å bære en hette, sløret som skjuler ansiktet for andre; å bære en vannkrukke som bare rommer nok til ens egne behov; å bære en stav uten en krok på skulderen.
V. Hver Pilegrim på Veien må bære med seg det som trengs: en krukke med ild, for å varme sine medmennesker; en lampe, for å la lysstrålene falle på hans hjerte og vise hans medmennesker karakteren av hans skjulte liv; en pung med gull, som ikke strøs utover Veien, men deles med andre; en forseglet vase, hvori han bærer hele sin aspirasjon for å legge den ved føttene til Den Som venter på å hilse ham ved porten – en forseglet vase.
VI. Pilegrimen må, vandrende på Veien, ha det åpne øret, den givende hånd, den stille tunge, det rene hjerte, den gyldne røst, den raske fot og det åpne øyet som ser lyset. Pilgrimen vet at han ikke vandrer alene.