VI. Pilegrimen må, vandrende på Veien, ha det åpne øret, den givende hånd, den stille tunge, det rene hjerte, den gyldne røst, den raske fot og det åpne øyet som ser lyset. Pilgrimen vet at han ikke vandrer alene.
Pilegrimen må ha et åpent øre som hører. Han oppfatter hva som skjer og hører hans brødres behov. Han sier kun noe når han må, men lytter ydmykt.
Hver enkelt må bidra I forhold til behov og kapasitet. Pilegrimen vet når han skal hjelpe med en givende hånd, og når han ikke skal blande seg inn for at viktig læring og bearbeiding av karma, ikke skal bli spolert. Pilegrimen bidrar ift gruppens behov og planetens utvikling, han fratar ikke sine medmennesker deres ansvar.
Stillhet kjennetegner pilegrimen. Ord er sterke virkemidler for den som kjenner dens kraft. Unødvendig utveksling av høflighetsfraser og tomt snakk er for lengst et forlatt stadium.
Hans hjerte er rent og velprøvd. Personlig tiltrekking er et stadie som er i ferd med å bli tilbakelagt.
Når pilegrimen først snakker er vært ord veid på gullvekt. Han sier ikke noe som kan skade noen. Det er skrevet et sted at "Når tungen har mistet evnen til å såre kan den høres av Mesteren." Tanker og ord er energi. Pilegrimen bruker sin energi med stor omtanke og sløser ikke.
Lett på foten går pilegrimen videre, uten å la seg tynge ned av bekymringer. Hva som skjedde i går plager ham ikke og det som skal skje i morgen bekymrer ham like lite. Han er tilstede her og nå.
Pilegrimens har det åpne øye som ser lyset i alle situasjoner. Han ser det guddommelige i alt, selv i en orm som spiser seg mett i et rottende kadaver. Han gjenkjenner det guddommelige i hendelsene rundt seg, i planetenes bevegelser og i hvert enkelt menneske. Pilegrimens tredje øye er i ferd med å våkne og det høyere klarsyn er i ferd med å bli en realitet.
Han er ikke alene I sin ferd og vet at til slutt skal alle samme veien. Han er en del av en større gruppe som vandrer mot samme mål.