I. Veien trås i fullt dagslys, som skinner over Veien av De Som vet og leder. Ikke noe kan skjules, og ved hver sving må et menneske møte seg selv.
II. På Veien står det skjulte frem i lyset. Hver ser og kjenner alles svakheter. (Jeg kan ikke finne noe annet ord, min bror, for å oversette det gamle ordet som betegner den uerkjente dumhet, den gemenhet og den grove uvitenhet, og den egeninteresse som er karakteristiske kjennetegn ved den gjennomsnittlige aspirant.) Og likevel er det, sammen med denne store åpenbaringen, ingen vending tilbake, ingen forakt for hverandre og ingen vingling på Veien. Veien går fremover inn i dagen.
På veien står det skjulte åpent. Disippelen kjenner seg selv på godt og ondt og kjenner gjennom seg selv og sitt arbeide også andre. Disippelen kan se alle og alle kan se ham. Disippelen kan se sine egne svakheter og styrker og de til alle andre. Det eksisterer ingen hemmeligheter i det lange løp.
En venn av meg sa en gang at alle helgener er synske, men ikke alle synske er helgener. Å møte en som er innvidd er å føle seg helt naken. Det er akkurat som om alt du har gjort og tenkt står som en åpen bok.
I Lukas 12:2-3 står det at ingenting er skjult uten at det skal bli kjent. Menneskeheten er på vei til å bli mer synske. Dagens ytre manifestasjon i form av mobiltelefoner, sosiale medier og masseovervåkning er et tegn på dette. Det indre og det ytre følger hverandre. Over tid vil tankelesning bli allment og ikke et sært unntak. For de mer interesserte anbefales AAB’s bok om Telepati.
Det å forstå sin egen utvikling og samtidig se den i sammenheng med andres utvikling er en åpenbaring. Alle lever vi i våre egne sykluser, som samtidig er en del av en større syklus som igjen er en del av et større system igjen. Visuelt kan det ses som hvert individ, hver sjel har sitt lille tannhjul, se det gjerne som en zodiak, hver av disse tannhjulene går rundt samtidig som gruppen, nasjonen, planeten, solsystemets zodiak også går fremover. Det går alltid fremover, noen ganger raskt og andre ganger langsomt. Alt henger alt sammen med alt.
Med denne avsløring er alt kjent og det er ikke lengre noe å skjule. Dermed er det heller ingen vei tilbake.
Når steget er tatt fullt ut er det ikke lengre noen misligheter eller tvil. Det er bare en vei fremover.
Som en liten digresjon kan vi si at det i det lange løp, den større syklus, ikke er noe valg. Vi kommer fra samme sted og skal alle tilbake til samme sted. Det vi har fritt valg over er hvor lang tid vi vil bruke og hvilken vei vi vil gå. Som det står i innledningen til "A Course in Miracles"; "This is a required course, only the time you take it is voluntarily". Målet er forutbestemt, veien vi går bestemmer vi selv. Vi har fri vilje.
I slutten av en runde på vei tilbake fra materie til ånd blir vi bevisst på hvor vi skal hen. Det er derfor tydeligere og tydeligere hvor veien går etter hvert som vi nærmer oss målet.
Det er ingen avvisning eller avsky ift andre. På veien aksepterer vi hverandre med de svakheter vi har og den historikk vi bringer med oss. Det er derfor ingen kritikk eller misnøye ovenfor våre felles vandrere. Det er aksept og kjærlighet på det høyere plan. Ikke personlig tiltrekking, eller fascinasjon, men kjærlighet for alt og alle på et høyere plan. Vi ser hverandre som sjeler og ikke som personligheter. Ord som personlig integritet, opphavsrett og eierskap har mistet sin betydning. Vi elsker våre brødre som sjeler.
Veien går fremover frem til dagslys. Sakte men sikkert blir veien tydeligere og tydeligere. Lyset finner vi i oss selv, som sjelens lys, først kun en liten flamme, deretter vokser det sakte og sikkert frem. Vi ser mer og mer, og blir etter hvert en observatør som ingen ting er skjult for. Lyset fjerner alle illusjoner. Vi skal bli lys og bli ett med Lyset.
III. På Veien vandrer ingen alene. Det er ikke hastverk, ingen travelhet. Og likevel er det ingen tid å miste. Hver Pilegrim, som vet dette, setter sine skritt fremover og finner seg omgitt av sine medmennesker. Noen går foran; han følger etter. Noen kommer bak; han setter tempoet. Han reiser ikke alene.
IV. Tre ting må Pilegrimen unngå. Å bære en hette, som skjuler ansiktet for andre; å bære en vannkrukke som bare rommer nok til ens egne behov; å bære en stav uten en krok på skulderen.
V. Hver Pilegrim på Veien må bære med seg det som trengs: en krukke med ild, for å varme sine medmennesker; en lampe, for å la lysstrålene falle på hans hjerte og vise hans medmennesker karakteren av hans skjulte liv; en pung med gull, som ikke strøs utover Veien, men deles med andre; en forseglet vase, hvori han bærer hele sin aspirasjon for å legge den ved føttene til Den Som venter på å hilse ham ved porten – en forseglet vase.
VI. Pilegrimen må, vandrende på Veien, ha det åpne øret, den givende hånd, den stille tunge, det rene hjerte, den gyldne røst, den raske fot og det åpne øyet som ser lyset. Pilgrimen vet at han ikke vandrer alene.
Pilegrimen må ha et åpent øre som hører. Han oppfatter hva som skjer og hører hans brødres behov. Han sier kun noe når han må, men lytter ydmykt.
Hver enkelt må bidra I forhold til behov og kapasitet. Pilegrimen vet når han skal hjelpe med en givende hånd, og når han ikke skal blande seg inn for at viktig læring og bearbeiding av karma, ikke skal bli spolert. Pilegrimen bidrar ift gruppens behov og planetens utvikling, han fratar ikke sine medmennesker deres ansvar.
Stillhet kjennetegner pilegrimen. Ord er sterke virkemidler for den som kjenner dens kraft. Unødvendig utveksling av høflighetsfraser og tomt snakk er for lengst et forlatt stadium.
Hans hjerte er rent og velprøvd. Personlig tiltrekking er et stadie som er i ferd med å bli tilbakelagt.
Når pilegrimen først snakker er vært ord veid på gullvekt. Han sier ikke noe som kan skade noen. Det er skrevet et sted at "Når tungen har mistet evnen til å såre kan den høres av Mesteren." Tanker og ord er energi. Pilegrimen bruker sin energi med stor omtanke og sløser ikke.
Lett på foten går pilegrimen videre, uten å la seg tynge ned av bekymringer. Hva som skjedde i går plager ham ikke og det som skal skje i morgen bekymrer ham like lite. Han er tilstede her og nå.
Pilegrimens har det åpne øye som ser lyset i alle situasjoner. Han ser det guddommelige i alt, selv i en orm som spiser seg mett i et rottende kadaver. Han gjenkjenner det guddommelige i hendelsene rundt seg, i planetenes bevegelser og i hvert enkelt menneske. Pilegrimens tredje øye er i ferd med å våkne og det høyere klarsyn er i ferd med å bli en realitet.
Han er ikke alene I sin ferd og vet at til slutt skal alle samme veien. Han er en del av en større gruppe som vandrer mot samme mål.
Goodwill Oslo er en aktivitet inspirert av Lucis Trust.